Har Norge en maritim industripolitikk?

I løpet av 2020 er ordreboken ved norske skipsverft dramatisk redusert. Norske Skipsverft Salg og Markedsføringsorganisasjon frykter at det blir verre.

Mens ordreboken per 1. januar 2020 var på 71 fartøyer, er den per medio juli nede i 58 enheter. Verdien på ordreboken er i samme periode redusert med 6 milliarder kroner. Hvis vi antar at kombinasjonen av Covid-19 og et fraværende marked vedvarer ut inneværende år og 2021, vil situasjonen for verfts-Norge være dramatisk ved juletider neste år.

Tre momenter styrer utviklingen fremover. For det første at eierposisjonene er stabile, for det andre at markedet ikke tørker ut og, for det tredje, at nasjonen Norge ser seg tjent med en bærekraftig verftsindustri. Det siste er en politisk vurdering.

Myndighetenes bidrag vil være å vurdere hvorvidt det er formålstjenlig at Norge har en differensiert og aktiv verftstruktur også etter 2021. For vår del mener vi at verftene har en avgjørende rolle å spille i vår fremtidige havnasjon. Deler myndighetene denne oppfatningen, er det flere grep som kan tas.

For det første kan myndighetene etablere en statlig og kommersiell låne- og garantiordning for verftene, tilsvarende den rederiene har i den innenlandske Skipsordningen. De marginale finansieringstilbudene som eksisterer, er ikke tilstrekkelig målrettet og altfor fragmenterte til å ha noen særlig effekt.

For det andre må staten (les Næringsdepartementet) gå noen runder med seg selv og evaluere Enova sitt fravær av elektrifiseringstiltak overfor verftsindustrien samt vurdere konsekvensene av at betydelige midler gitt via Innovasjon Norge, Eksportkreditt Norge og GIEK ender opp som eksport av innovasjonsteknologi og nybyggingskontrakter til verft i f.eks. Tyrkia.

Norske politikere og myndigheter har som mål å fortsette elektrifiseringen av skipsfarten. Dette er svært positivt, og etter fergene er neste sektor ut trolig hurtigbåtene. Elektrifiseringen av fergene har utslippsmessig vært en suksess. Men dessverre er denne fornyelse i stor grad skjedd ved at Norge har eksportert grønn innovasjon og fergebygging utenlands.

Næringen oppfordrer myndighetene til å hegne om den grønne innovasjonen samt å plassere kommende hurtigbåtkontrakter ved norske verft. Det vil avhjelpe aktivitetsnivået i Norge om det offentlige benytter seg av muligheten til å kreve norsk språk i all anbudskommunikasjon, om man avgrenser bruken av norske bevilgninger til utlandet og om man utlyser kontraktene over tid slik at norsk industri kan utnytte sin kapasitet til beste for samfunnet vårt.

Av Asle B. Strønen