Få nasjoner med kompetanse på skipsbygging er så aktive som Norge med å plassere sine offentlige fartøyanskaffelser utenlands som nettopp Norge. Foto: Forsvaret

Offentlige fartøyanskaffelser

I en ellers travel førjulstid retter vi et kort skråblikk på offentlige fartøyanskaffelser.

Enten det er fartøyer til Den kongelige norske marine, forskningsskip, ferger eller – som nå er i loop’en; utskifting av den norske hurtigbåtflåte, så utmerker det offentlige seg med å kontrahere sine fartøyer utenlands. Og ja, selvsagt er det markedet som bestemmer.

Men – merkelig da at den norske stat forpurrer nettopp det markedet hvor det offentlige selv gjør sine fartøyanskaffelser. Og selvsagt tenker vi først og fremst på den særnorske ekstrakostnaden norske skipsverft får som følge av vilkårene etter Allmenngjøringen, dette omdiskuterte prinsippet som stikker kjepper i hjulene til norsk skipsbygging, sysselsetting og verdiskaping.

Saken er ganske enkel den. Et norsk verft må betale innleid utenlandsk arbeidskraft norsk tarifflønn, og det har næringen ingenting i mot når verftene konkurrerer nasjonalt. Men i det et byggeoppdrag lyses ut internasjonalt så konkurrerer vi mot verft på Kontinentet, eller enda lenger unna. Der må man ikke gi pris basert på samme prinsipp som skipsverftene i Norge må gjøre. Og nettopp som følge av Allmenngjøringen vil det offentlige hevde at norske skipsverft er for kostbare, og plassere sine nybyggingskontrakter i utlandet. Dette skjer nå gang på gang. Resultatet er en uthuling av norsk kompetanse og var nok ikke intensjonen bak trepartssamarbeidet om Allmenngjøringen. Men nå er det på tide at partene og det politiske Norge våker og retter opp i skjevheten.

Danskene? De har forstått det, les her.

Bransjeforeningen Norske Skipsverft advarer også mot det løp den offentlige legger opp til når det gjelder anskaffelse av Fremtidens hurtigbåt. Ved valg av prosess for design og konseptutvikling har det offentlige endt opp med samarbeidspartnere med liten kontinuitet og begrenset erfaring med bygging av hurtigbåter. Selve prosessen ekskluderer noen av de viktigste norske leverandørene av design- og byggekompetanse på moderne hurtigbåter.

Og når vi først er i farta, så minner vi om at det norske virkemiddelapparatet i svært stort monn supporterer kontrahering av skip i utlandet, men har ingen produkter i sin portefølje som er myntet direkte på de norske skipsverftene. Ganske uforståelig egentlig, ikke sant?

Kanskje er det igjen tid for å etablere en norsk Skips(farts)minister?